Meyer, Jørgen Christian

Dr. phil., professor ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen.

 

Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden

Vi er vitne til at både NRK, barneombudet og det Norske Bibelselskap vil manipulere med fortiden.

I 1949 UTGA den engelske forfatteren George Orwell romanen «1984», en fremtidsvisjon av et totalitært samfunn, hvor regimet bruker propaganda og manipulasjon for å oppnå kontroll. I «Ministry of Truth», Ministeriet for Sannhet, arbeider tusenvis kontinuerlig med å endre uttalelser, begivenheter og begreper i aviser, bøker og film, som er i motstrid med nåtidens behov. Urensede personer forsvinner ikke bare fysisk. De slettes fra samfunnets kollektive hukommelse. De har aldri eksisterte verken i tekst eller billede. Makthaverne har erkjent: «Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden.»

Orwell skrev i skyggen av Nazi- og Stalin-tiden. Vi kan prise oss lykkelige over å ha passert 1984, og Sovjetunionen eksisterer ikke mer. Vi lever i et åpent, demokratisk samfunn med fri debatt, hvor referanser til fortiden, den nære eller fjerne, er viktig. Det betyr ikke at det er enighet om fortiden, eller at man tillegger fortiden den samme betydning; men det er ikke tillatt å forvanske eller lyve om den hvis man vil bevare sin troverdighet.

«Who controls the past controls the future: who controls the present controls the past»har imidlertid ikke mistet sin relevans.

I BELGIA HAR en student fra Kongo reist søksmål med krav om, at Hergés «Tintin i Kongo» fra 1946 (omskriving av 1930-utgaven) fjernes fra markedet grunnet det angivelig rasistiske innholdet. NRK meddelte 6. desember 2006, at Barnetimen har fjernet enkelte ord fra klassiske barnebøker av frykt for å støte folk. Pippi Langstrømpes far er ikke lenger negerkonge, men sydhavskonge. Barneombud Reidar Hjermann krevde på et etterutdanningskurs i Kateketforeningen i juni 2007 begrepet «tukt» fjernet fra Bibelen, da det kunne legitimere vold mot barn. Bibelen, en tekst fra fortiden, blir nemlig brukt i nåtiden.

Vi er nødt til å forholde oss til fortiden, men problemet er, at den ikke alltid lever opp til idealene om fremtidens samfunn. «Negerkonge» kan kanskje skiftes ut med «sydhavskonge»; men hva skal NRK og forlag stille opp med følgende passasje, som bare er en av mange, i «Pippi Langstrømpe går om bord»fra 1946, her i norsk utgave fra 1974:

«Da alle var mette, hentet kaptein Langstrømpe sjømannssekken sin og fant frem en sånn tromme (I originalutgave endog «trolltromme») som negrene slår takten på når de danser ved offerfestene. Og så satte han seg til å tromme. Det låt liksom så dumpt og underlig og lignet ikke noen ting Tommy og Annika hadde hørt før. «Det er svært negersk» sa Tommy til Annika.»

NEGRENE PRAKTISERER også kannibalisme. Astrid Lindgren er ikke enestående. Hvis man nærleser tidlige kriminalromaner av Conan Doyle, Agatha Christie eller Georges Simenon (Maigret), møter man rasistisk språkbruk og karakteristikk av jøder og ikke-europeere. Det gjelder også annen litteratur. Skal vi fjerne bøkene fra biblioteket og bokhandelen, eller kanskje skrive dem om?

Problemet med begrepet «tukt» i Bibelen ser heldigvis ut til at være løst allerede i 2005. Biskop Laila Riksaasen Dahl gjorde oppmerksom på det i svar til barneombudet, som hun mener har misforstått Bibelens begrepsbruk. Nå heter det «oppdra» og «irettesette». På baksiden av den reviderte oversettelsen fra 2005 står det: «Nærmere den greske teksten, nærmere de bibelske bildene, nærmere det norske språket». La oss sammenligne to oversettelser på et sentralt sted, Brevet til hebreerne 12, 4 - 7:

«Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden, og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn:

«Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den Herren elsker, den tukter han, og han hudfletter hver sønn som han tar sig av».

Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?

(Norske bibelselskaps oversettelse, 1930)

«I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod. Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn:

«Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser deg.For Herren irettesetter den han elsker, og straffer hver sønn han tar seg av».

Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, vis meg den sønn som faren ikke irettesetter!

(Det Norske Bibelselskaps oversettelse, 2005)

DET SENTRALE ORDET i den greske teksten, paideia/ paideuô, kan bety mye: barneoppdragelse, opplæring, irettesette, disiplinere, refse, tukte, straffe. Umiddelbart ser det ut til at man i 2005 bare har valgt en annen betydning enn i 1930, men ting skal ses i sammenheng. I 1930 «hudfletter» Herren, i 2005 «straffer» han. Mastigoô på gresk betyder bokstavelig talt å «piske». Korporlig avstraffelse var en naturlig del av oppdragelse og opplæring i oldtiden. Det var ikke ment i overført betydning. Det var konkrete lidelser man skulle tåle, ikke bare oppdragelse, som skulle holdes ut.

I 1930 var der ingen konflikt mellom originaltekst og syn på barneoppdragelse. I 2005 valgte man åpenbart en oversettelse, som oppfyller vår tids behov. Den er ikke, som påstått, nærmere den greske tekst og det samfunn den er oppstått i, men nærmere den norske virkelighet anno 2005. Barneombudet har ikke misforstått Bibelens begrepsbruk, men har lest en feil oversettelse.

Vi er slik vitne til, at både NRK, barneombudet og det Norske Bibelselskap vil manipulere med fortiden. Det blir spennende å se hvilke oppjusteringer, der kommer i en nyoversettelse av Det gamle testamentet.

MÅLET ER NATURLIGVIS å skape et bedre samfunn, og det inngår ofte i de tallrike holdningskampanjer som borgere, spesielt barn, blir utsatt for. Seriøs diskusjon er egentlig ikke en del av dette. Det er våre følelser, motivasjoner og, som navnet jo sier, holdninger, som skal påvirkes. Holdningskampanjer atskiller seg i utgangspunktet ikke fra propaganda, forstått i sin opprinnelige betydning: utbredelse av et budskap uten nødvendigvis å lyve eller manipulere. Det gjør man gjerne i totalitære samfunn; men her har det den effekt at befolkningen ofte er klar over, at de blir manipulert med. Holdningskampanjer i et åpent demokratisk samfunn kan i virkeligheten være langt farligere, hvis de ikke følger spillereglene.

Fra Bergens Tidende, 31.8.2007.